Najaden
Løft dit Hoved, Dovrefjeld!
See mod Søen ud!
Paa din mørke Bølge
Sejler med sit Heltefølge
Havets yngste Brud.
Skjoldmøe er hun faur og prud,
Af din Æt, o Dan!
Hun med stærke Vinger
Sig om dine Kyster svinger,
Norges trygge Land!
Natten gaaer fra Østen frem,
Mørket synker ned;
Ingen Stjerner tindre,
Skyer Maanens Straaler hindre.
Taus er Nordhavs Bred.
Vilde Havmand skyder sig
Gjennem Havets Bryst;
Kom fra Dovres Tinde,
Kom med Fart I Nordenvinde!
Jag ham fra vor Kyst!
Havmand kommer listende
Blandt troløse Skjær:
Nu er Strid i Vente
Der er Hæder stor at hente
Skjoldmøe! drag dit Sværd.
Det er lyst paa Nattens Hav,
Bølgen skinner rød:
Under Lyn og Torden
Brænder Himlen, ryster Jorden, -
Det er Kæmpers Død.
Kuglen kom, din ranke Mast
Er paa Bølgen lagt:
Jernets Vælde knuser,
Giennem Rifter Vandet bruser
Med sin stærke Magt.
Ilden flagrer højt i Skye:
Fra det hede Baal
Møens Brudgom springer,
Og mod højen Havmand svinger
Dødens tunge Staal!
Stræb, du djærve danske Helt!
Nu er Hævnens Stund:
Giennemboer hans Sider,
At han sønderknuset glider
Ned til dybe Bund.
Ak! hvi kom du nu, o Vind?
Du est Fiendens Trøst!
Sejren den var vundet,
Over tusind Liig var fundet
Vejen til hans Bryst.
Dog, o Møe! du saae hans Flugt
I din Æres Stund,
Før med danske Helte
Du i blodig Favn maae vælte
Dig til Havets Bund.
Saa hav Tak, du Heltehær!
Herlig var din Død:
Bølgen er din Bolig,
Men du sover sødt og rolig
I Najadens Skjød.
Græd ej Qvinde for din Søn!
Ej for Husbond kjer!
Slig en Død med Ære
Under Kamp og Sejr maae være
Meer end Livet værd.
Reviews
No reviews yet.